Kompetansebehovsutvalget (KBU) overleverte fredag 01.02. NOU 2019: 2- Fremtidige kompetansebehov II — Utfordringer for kompetansepolitikken til kunnskaps- og integreringsminister Jan Tore Sanner.

Leder for Kompetansebehovsutvalget Steinar Holden (til venstre) overleverer KBUs andre rapport til kunnskaps- og integreringsminister Jan Tore Sanner (til høyre).

KBU ble nedsatt av Kongen i statsråd 22. mai 2017, og består av til sammen 18 forskere og representanter fra arbeidslivets parter og departementer. Utvalget er i første omgang oppnevnt for tre år, og er bedt om å levere en årlig rapport som skal gi en best mulig faglig vurdering av dagens og fremtidige kompetansebehov. I denne rapporten oppdaterer og komplementerer KBU kunnskapsgrunnlaget fra den første rapporten, i tillegg til å drøfte noen nye tema. KBU identifiserer på bakgrunn av analysene i rapporten åtte utfordringer for kompetansepolitikken.

Utvalgsleder Steinar Holden peker på at både virksomheter og enkeltindivider har kompetansebehov. «Virksomhetene må ha arbeidstakere med god, oppdatert og relevant kompetanse for å kunne levere de varer og tjenester som forventes av kunder og brukere. Enkeltindivider må ha tilstrekkelig kompetanse til å kunne fungere godt i arbeids- og samfunnslivet. Det er betydelig usikkerhet om fremtidig behov for ulike typer utdanning, men samtidig liten tvil om behovet for solide ferdigheter, sosial kompetanse og holdninger som gir god evne til å lære», avslutter KBU-lederen.

Her er de åtte utfordringene for kompetansepolitikken som utvalget vektlegger:

For mange går ut fra grunnskolen med svake ferdigheter og lav kompetanse

I underkant av 20 prosent av norske 15-åringer har ikke tilegnet seg grunnleggende ferdigheter som gjør dem i stand til å delta i videre utdanning og opplæring i utdanningssystemet og arbeidslivet. Andelen er størst blant gutter.

Det er for mange som ikke fullfører videregående opplæring og som ikke oppnår en stabil tilknytning til arbeidslivet

Årsaken til frafall fra videregående opplæring er sammensatte, men elever med svake grunnleggende ferdigheter har stor sannsynlighet for å falle fra. Uten fullført videregående opplæring kan det bli vanskelig å få en stabil tilknytning til arbeidslivet.

Teknologisk og samfunnsmessig utvikling gjør at kompetanse må utvikles og fornyes

Vi har et arbeidsliv med høy produktivitet og høyt lønnsnivå, men også raske omstillinger der jobber blir borte og nye skapes. Alle må regne med endringer i arbeidsoppgaver og krav om å tilegne seg ny kompetanse hele livet.

Mange arbeidstakere deltar i for liten grad i opplæringsaktiviteter i arbeidslivet og etter- og videreutdanning

Til tross for at det er mindre forskjeller i deltakelse i opplæringsaktiviteter i Norge enn i mange andre land, er det likevel mange som deltar lite i opplæring. Mange av dem har lav utdanning og svake ferdigheter fra før.

Økende levealder innebærer at flere må bidra mer i arbeidslivet for å finansiere velferdsstaten. Det øker behovet for påfyll av kompetanse for alle arbeidstakere uavhengig av alder

Flere eldre og økende levealder fører til økt press på offentlige budsjetter. Kompetansepolitikken må være egnet for arbeidstakere i alle aldre, og bidra til at eldre arbeidstakere forblir attraktive for arbeidsgiverne.

Mobilitet over landegrensene gir usikkerhet om fremtidig tilgang på kompetanse

Andelen innvandrere i befolkningen i aldre der det er vanlig å jobbe er 20 prosent. Usikkerhet om fremtidig innvandring, i hvilken grad innvandrernes kompetanse vil bli brukt og videreutviklet i Norge, og deres tilbøyelighet til å utvandre igjen, bidrar til betydelig usikkerhet om den fremtidige kompetansetilgangen.

Det er vedvarende mangler på kvalifisert arbeidskraft innen noen yrker, særlig i helse- og omsorgssektoren, grunnskolelærere, IKT, samt fagarbeidere til bygg og anlegg

Sviktende tilgang på en del typer kompetent arbeidskraft hemmer verdiskaping og sysselsetting, særlig i noen regioner. Et begrenset antall studieplasser er vanligvis en viktig faktor, men svak rekruttering, lav fullføring og misforhold mellom utdanning og behovene i arbeidslivet, har også betydning.

Arbeidslivsrelevansen bør bli bedre i mange høyere utdanninger

Arbeidslivsrelevansen i høyere utdanning er stort sett bra, men det er likevel rom for forbedring, særlig i noen utdanninger der det kan være vanskelig å få relevant jobb etter studiet. Utdanningsinstitusjonene bør blant annet få større handlefrihet til å øke arbeidslivsrelevansen i utdanningene, særlig på masternivå.

Les NOU 2019: 2 Fremtidige kompetansebehov II — Utfordringer for kompetansepolitikken her.