Kompetansebehovsutvalget (KBU) overleverte i dag sin tredje offentlige utredning til forsknings- og høyere utdanningsminister Henrik Asheim i Kunnskapsdepartementet. Rapporten har fått navnet Fremtidige kompetansebehov III. Læring og kompetanse i alle ledd.

KBU ble nedsatt av Kongen i statsråd i mai 2017, og består av til sammen 18 forskere og representanter fra arbeidslivets hovedsammenslutninger og departementer. Professor Steinar Holden fra UiO har ledet utvalget, som er bedt om å gi en best mulig faglig vurdering av dagens og fremtidens kompetansebehov for arbeidslivet.

Overleveringen ble strømmet på regjeringens sider: regjeringen.no.

Trykk på rapporten for å lese den.

Holden peker på at kompetanse er viktig for at virksomhetene skal kunne levere gode varer og tjenester, og for at den enkelte skal fungere godt i arbeid og livet for øvrig. «Vi står midt i omfattende endringer som følge av teknologiutvikling, demografi og miljøutfordringer. Da er det viktig at alle får solide grunnleggende og sosiale og emosjonelle ferdigheter og holdninger, som kan gi en god basis for arbeid og læring hele livet».

Kompetansebehovene endrer seg og berører alle yrkesgrupper

Den norske arbeidslivsmodellen bidrar til høy deltakelse i læringsaktiviteter. Kompetansebehovene drives frem av faktorer som teknologi, miljøtilpasning og endringer i befolkningens sammensetning og bosetting. Koordinert lønnsdannelse og relativt små lønnsforskjeller gir virksomhetene insentiver til å heve kompetansen og produktiviteten til alle arbeidstakere, uavhengig av lønnsnivå.

Omstillingstakten i det norske arbeidslivet er høy i Norge, og det krever at alle de sysselsatte får kompetanse til å tilpasse seg. Men flere grupper blant de sysselsatte deltar lite i læringsaktiviteter. Det gjelder særlig personer med lav utdanning og lav kompetanse, samt noen grupper eldre arbeidstakere og innvandrere. Mange av dem som deltar lite i læringsaktiviteter, ønsker heller ikke å delta. Et godt tilbud av læringsaktiviteter er viktig, men er ikke tilstrekkelig for å øke deltakelsen i læring blant utsatte grupper.

Gjennom regionreformen har fylkeskommunene fått et større strategisk ansvar for den regionale kompetansepolitikken. Kompetanse- og utdanningspolitikken henger nært sammen med næringspolitikk, regional planlegging, og integrering. En god dimensjonering av videregående opplæring bygger på god innsikt og kunnskap om arbeidsmarkedet, næringsforhold og befolkningsutvikling, og en felles forståelse av regionale kompetansebehov og utviklingstrekk.

  • Noen sentrale ferdigheter danner fundamentet for kompetanse

Grunnleggende ferdigheter, som lesing og tallforståelse og sosiale og emosjonelle ferdigheter, utgjør et fundament for kompetanse. Det gir et grunnlag for videre læring, for å kunne tilegne seg kompetanse for å fungere godt i et moderne arbeids- og samfunnsliv. Etisk kompetanse og evne til kritisk refleksjon blir viktigere, og ikke minst digital kompetanse.

Nesten 30 prosent av norske 15-åringer presterer under kritisk grense i lesing, matematikk eller naturfag i den siste PISA-undersøkelsen. Andelen er størst blant gutter, og andelen svake elever har økt i senere år. Gode grunnleggende ferdigheter er en forutsetning for å kunne lykkes i videre utdanning og senere i arbeidslivet.

Det er særlig mangel på kvalifisert arbeidskraft innen helse, bygg og IKT

Flere næringer og yrker har rekrutteringsproblemer. Høy etterspørsel og lav utdanningskapasitet er viktige årsaker, men også svak søkning, høyt frafall, deltidsarbeid og andre bransjespesifikke utfordringer har betydning. Det er også betydelig variasjon over tid og mellom ulike regioner. Som i tidligere år er det mangler på kvalifisert arbeidskraft innen helse- og omsorgssektoren, i bygg og anlegg og innen IKT. Innen helse- og omsorgssektoren vil aldring i befolkningen innebære at kompetansebehovene vil øke, til tross for mulige organisatoriske forbedringer. Andre næringer er mer utsatt for konjunkturelle endringer. Digitaliseringen og automatiseringen fører likevel til at etterspørselen etter IKT-spesialister vil øke i årene fremover, uavhengig av konjunkturutviklingen.

I høyere utdanning kan arbeidslivspraksis være en utfordring, og ujevn kjønnsbalanse i utdanning forsterker kjønnsforskjeller i arbeidslivet

I Norge er det god overgang til arbeidslivet for høyere utdannede kandidater, og relativt beskjedent omfang av mistilpasning. Arbeidsgivere sier at kandidatene i stor grad innfrir forventningene. Det er likevel behov for å øke arbeidslivsrelevansen i flere utdanninger slik at alle kandidatene er attraktive for arbeidslivet. Det er også varierende kvalitet på praksis der dette er obligatorisk i utdanningene.

Skjev kjønnsfordeling i høyere utdanning begrenser tilgangen på kompetanse til arbeidslivet. For å oppnå bedre kjønnsbalanse i arbeidslivet, er det en forutsetning med jevnere kjønnsfordeling blant kandidater som utdannes. Det er også svært skjev kjønnsbalanse innen en del yrkesfag.